Da Aftenposten presenterte Halles bok "Sporet fanger" sist uke, rykket mestrene Thomas Alsgaard og Bente Martinsen, skipresident Jan Jensen og tidligere landslagssjef Erik Røste raskt ut. - Vi kjenner oss ikke igjen, lød det samstemt.
- Det hadde jeg ventet. Men for øvrig har jeg fått veldig mye støtte. Det er tydeligvis mange som er glade for at jeg har skrevet denne boken, sier Halle.
Anette Bøe, trippel verdensmester i langrenn, er en av dem.
- Tøft gjort. Jeg kjenner meg igjen i mye av det hun skriver, sier den tredobbelte verdensmesteren.
Ikke minst i Halles påvisning av skiledernes manglende evne til å akseptere at også idrettsutøvere er forskjellige.
- De må skaffe seg mer øvelse og kompetanse i å behandle mennesker. Det er nødvendig for å kunne stimulere utøverne, ikke overkjøre dem. Skal man bli god i idrett, må man føle seg trygg og ha det moro, sier Bøe.
Husker Halle
Bøe er 12 år eldre enn Halle, men husker godt stortalentet som ble borte.
- Jeg reagerte sterkt på at hun ble kastet ut av landslaget etter bare en sesong, mens andre fikk sjanse på sjanse. Men hun var annerledes, en ordentlig fargeklatt, og det var nok ikke lett. Selv overlevde jeg på staheten og drømmen om å lykkes. Jeg maktet å snu motgangen til noe positivt, sier Bøe.
Hun er ikke imponert over de styrende herrers vilje til å tenke nytt.
- Miljøet er så konservativt. Da skøyting ble introdusert, ble det vedtatt at vi jentene ikke hadde lov til å trene på det. Fordi det var helsefarlig og ikke minst stygt å se på. Det sliter norsk kvinnelangrenn med ennå, forteller Bøe.
At konservative holdninger fremdeles råder grunnen i Skiforbundet, fikk hun merke da hun ble hentet inn som hjelpetrener for kvinnelandslaget foran VM i Trondheim 1997.
Skiforbundets ledere lanserte henne som "spennende og annerledes", men hun skjønte fort at det var kvaliteter de egentlig ikke ønsket seg.
- Erfaringen ga ikke mersmak. Jeg merket hvor mye politikk det er i systemet. Hvor viktig det er å tenke taktisk. Det passet ikke meg, så jeg ga meg etter ett år.
Ble polfarer
Bøe er ikke den eneste kvinnelige idealisten som har trukket seg ut av idretten etter et brutalt møte med en mannsstyrt virkelighet. Polfarer Liv Arnesen er en annen.
- Jeg var trener i Asker og Bærum skikrets da Siri Halle slo gjennom, men jeg skjønte raskt at det var lite plass for kvinnelige trenere i Skiforbundet. Miljøet var veldig firkantet og konservativt. Jenter skulle føye seg, ikke stille spørsmål. Jeg orket ikke bruke energi på det, og ga meg på slutten av 80-tallet. Det ble rett og slett for tungt. Det var ikke min krig.
Arnesen synes Halles historie bør være en påminnelse.
- Det er ikke rom for fargerike personer, men det er dem det er viktig å ta vare på. I andre deler av samfunnet krever vi at lederne skal ha evne til å inkludere alle. Det bør vi kunne kreve i idretten også.
En annen som har fått gjenopplivet vonde minner gjennom Halles bok, er Siri Brott. Hun tilhørte alpinlandslaget i en årrekke på 70-tallet og avsluttet karrieren som proff i USA.
- Gi meg et kvarter, så skal jeg finne 50-60 personer som kan bekrefte at Halle har helt rett i det hun skriver. Du kan ikke være annerledes i skimiljøet. Er du ikke A4, er du død, mener hun.
- Det er flott at Siri Halle endelig sier fra, at hun våger å stikke hånden inn i det hvepsebolet. De fleste av oss orker ikke. Vi konstaterer at vi har kommet helskinnet ut av systemet, og lar det bli med det. Men at Skiforbundet er til for lederne og ikke for utøverne, er en absolutt sannhet. Jeg skjønner ikke hva som driver disse folkene til å være med på maktspillet og intrigemakeriet, sier Siri Brott.
Selv er hun ikke i tvil om at hun var en forsøkskanin for ambisiøse ledere og trenere.
- Vi ble for eksempel gitt blytunge vekter på skuldrene og beordret til å bøye knærne mer enn 90 grader. Jeg har vært gjennom 10-12 operasjoner og knærne mine ser ut som norgeskart. Jeg ser ingen tegn til at ting er blitt bedre. Det er blitt mer makt, manipulering og korridorpolitikk, slår hun fast.
bakgrunn