Han opplevde sin første kjærlighet i et miljø man knapt kan forestille seg at den kan blomstre: I konsentrasjonsleiren Auschwitz-Birkenau. Han var knapt 20 år gammel. Den tsjekkiske jenta Alice ble bare et par timer etter den den kjærlighetsfylte natten ført til gasskammeret. 60 år etter at Auschwitz ble grunnlagt, tenker Rudolf Vrba tilbake på Holocaust, på ungdomstiden bak piggtråd og på de to totalitære systemene han har så dype erfaringer fra.
Mer enn 600 fanger forsøkte å flykte fra Auschwitz-Birkenau under annen verdenskrig. Nesten alle ble innhentet og henrettet. Så vidt man vet lyktes bare syv jødiske fanger i å flykte. De mest kjente var slovakene Rudolf Vrba og Alfred Wetzler.
|
Opplevet redslene. Rudolf Vrba sto bak den første rapporten som fortalte hva som virkelig foregikk bak Auschwitz' piggtrådgjerder.
Foto: Tomas Sniegon
|
Ville advare verden
Rudolf Vrba ble født i Tsjekkoslovakia som Walter Rosenberg. Han mistet sin far allerede som barn. I 1939 frigjorde Slovakia, med den katolske presten Jozef Tiso i spissen, seg fra Bo¨hmen og Ma¨hren. Kort tid etter sendte myndighetene i den kirke-fascistiske staten alle jødiske ungdommer til konsentrasjonsleirene i Novaky, Majdanek og til sist Auschwitz-Birkenau. Vrba var knapt 18 år gammel. I den siste leiren var han i to år. Han ville vise at han kunne mer enn bare å telle etterlatte notisbøker og gulltenner fra gasskamrenes ofre eller registrere medfanger som ventet på døden. Mer enn noe ville han mobilisere alle dem som ikke ante hva som virkelig pågikk.
- Behovet for å flykte og advare verden ble enda mer påtrengende da vi forsto at nazistene forberedte seg på å deportere og utrydde en million jøder fra Ungarn. Ikke minst da de begynte å utvide leirens kapasitet til å klare oppgaven, sier den 75 år gamle tidligere fangen. Vi møter ham i Vancouver, 8000 kilometer og 56 år fra Auschwitz' ovner.
Flukten
Vrba gjennomførte flukten fra dødsfabrikken sammen med sin venn Alfred Wetzler. De var de aller første jødiske fangene som lyktes i å gjennomføre dette. De var dessuten de første til å informere politikere og almenheten i mange land om nazistenes grusomheter i en rapport som selv i dag hører til de grunnleggende dokumenter om Holocaust.
Flukten begynte syvende april. De skjulte seg på et arrangert gjemmested i en plankestabel der tyskerne holdt på å bygge en del av Birkenau. Der ventet de i tre dager, mens de tyske vaktene finkjemmet hver tomme av området. De visste at etter tre dager ville vaktene forlate byggeplassen og trekke seg tilbake til leirens hoveddel. De klarte å lure blodhundenes luktesans ved hjelp av en spesiell russisk tobakk stenket i bensin.
Så ga de seg i vei sørover mot den slovakiske grensen.
- De slovakiske jødene var, sammen med de franske, de første som ble ført til Auschwitz. Bare fra Trnava, der Alfred Wetzler og jeg bodde, ble det deportert 645 menn i 1942. I januar 1943 var vi bare to igjen. At vi hadde lengst ansiennitet kombinert med en rekke andre tilfeldigheter, gjorde det mulig for oss å overleve, sier Rudolf Vrba.
Unnslapp angivere
Takket være kontakter og muligheter for å bevege seg rundt innenfor leiren kunne Vrba og Wetzler samle en rekke fakta som de mente var mer enn tilstrekkelig advarsel til de ungarske jødene. Dels på egen hånd, dels ved hjelp av noen modige hjelpere klarte de den 21. april 1944, to uker etter at flukten ble påbegynt, å ta seg over den slovakiske grensen. Noen dager senere kom de frem til byen Zilina i hjemlandet. På svake ben hadde de gått mer enn hundre kilometer, unnsluppet tyske angivere og hvinende kuleregn.
- Da vi kontaktet den jødiske organisasjonen i Slovakia, måtte vi være klar over at det også fantes jøder som samarbeidet med Tisos regime. Så vi måtte være meget forsiktige. De overbeviste oss likevel om at de skulle overlevere informasjonen til sine kolleger i Ungarn. De forhørte oss hver for seg og utarbeidet en sammenfattende rapport. Vi visste begge omtrent like mye om Auschwitz, og våre utsagn stemte overens. Vi fikk naturligvis ikke lese hverandres beretninger. Rapporten ble ferdig 27. april 1944.
Nye transporter
Noen dager senere gikk likevel den første transporten med jøder fra Ungarn gjennom Zilina til krematoriet i Birkenau. Ytterligere noen dager senere begynte deportasjonene fra Ungarn i stor skala. Et eller annet sted hadde en feil oppstått.
- Ingen av de alliertes arméer forsøkte å begrense Holocaust, for eksempel ved å bombe jernbanesporene som førte til Auschwitz. De ungarske jødene gjorde ikke opprør mot transportene, noe som kunne ha tvunget tyskerne til å revidere og avsløre sin utryddelsesplan. Vi trodde at når de som skulle deporteres innså at de ikke hadde noe å miste, ville de gjøre opprør. Da ville tyskerne være tvunget til å slå dem ihjel helt åpent i stedet for å likvidere dem i hemmelighet i en avsidesliggende, strengt bevoktet utryddelsesleir.
Spesialtog
Vrbas og Wetzlers advarsel hadde kommet frem til Ungarn, men ikke i de beste hender. En jødisk funksjonær ved navn Rudolf Kasztner hadde på samme tid andre mål enn "bare" å advare tusentalls andre. Under tilsynelatende underlige betingelser forhandlet han og andre kolleger direkte med Adolf Eichmann. Resultatet ble ikke at deportasjonene fra Ungarn stanset, men at et spesialtog med cirka 1800 utvalgte ungarske jøder dro til Sveits i stedet for til Auschwitz. Ifølge kilder hadde de utvalgte kjøpt seg fri for høye beløp. Rudolf Vrba er sikker på at disse menneskene kjente til innholdet i hans og Wetzlers rapport, men at de utnyttet sine kunnskaper for egen regning.
Derfor ble mer enn 400 000 jøder likevel transportert til sin død i Auschwitz. Den kontroversielle Rudolf Kasztner kunne derimot fortsette å glede seg over livet. Inntil han under underlige omstendigheter ble skutt og drept i Tel Aviv i 1957.
Ikke forgjeves
Vrbas og Wetzlers rapport ble likevel ikke skrevet forgjeves. Via privat initiativ kom den igjennom til Sveits, der den ble offentliggjort i slutten av juni 1944. Bare i løpet av de to første ukene hadde mediene nesten 400 artikler om den. Den havnet på Winston Churchills bord og nådde frem til de aller høyest plasserte i USA. Pave Pius XII skrev til slutt et brev til den ungarske herskeren Horthy med oppfordring om å "spare flere ulykkelige lidende". De allierte truet med å bombe Budapest. På Horthys ordre stanset deportasjonen av jøder fra Ungarn den 6. juli.
I 1958 forlot Vrba Tsjekkoslovakia og dro til Israel, men heller ikke der kjente han seg helt fri. Etter å ha studert kjemi i Praha, ville han bare tjene vitenskapen. Men for å kunne få en god stilling måtte han oppfylle Israels krav om å bli for alltid. Han bøyde av, ble ikke mer enn i to år - og tok i mot et tilbud fra The British Medical Research Council i London.
Vrba hadde ikke trengt å forlate fosterlandet, han hørte til de vitenskapsmenn som hadde en god stilling og var blitt internasjonalt kjent. Han var medlem i kommunistpartiet, men hadde ikke gått inn i partiet med maktambisjoner, men av humanistiske grunner for å hindre enhver gjentagelse av nazismen og dets grusomheter. Men det kommunistiske regimet på slutten av førtitallet og på begynnelsen av femtitallet knekket hans tro på den kommunistiske rettferdigheten.
- Det kommunistiske regime ville i det hele tatt ikke høre tale om jødene eller snakke høyt om Holocaust. Menneskene ble delt opp i patrioter, som for eksempel under krigens siste uker kjempet på barrikadene i Praha, og "fascismens ofre", det vil si jødene, som det kommunistiske regime klandret for passivitet. Som om de selv hadde valgt veien til gasskamrene av mangel på mot og av fri vilje, kommenterer Rudolf Vrba.
Vrbas og Wetzlers gjerninger falt ikke bedre ut i historiebøkene. Det hjalp ikke en gang at Rudolf Vrba, rett etter flukten i 1944, deltok med våpen i hånd i opprøret mot tyskerne og Tiso-regimet. At Alfred Wetzler med livet som innsats hjalp sårede partisaner, betød åpenbart heller ikke noe.
Igjen i samme land som skurkene
Alfred Wetzler døde 8. februar 1988. Siden 1967 har Rudolf Vrba bodd i Vancouver, der han er professor i farmakologi ved University of British Columbia.
Vrba må ha fått et sjokk da han fikk se at også tidligere pamper i det slovakiske kirke-fascistiske regime hadde søkt tilflukt i Canada. Noen av dem hadde til og med forhandlet direkte med Hitler-ledelsen i Berlin. Det mest bisarre øyeblikket i det nye landet inntraff i Toronto i 1984. Pave Johannes Paul II hadde på slovakisk initiativ kommet til åpningen av Kyrillos og Methodios' kirke. På nært hold kunne Rudolf Vrba se hvordan en av regimets tidligere pamper håndhilste på paven. Paven strakte ikke ut hånden til Vrba.
I 1990 var Vrba med på innspillingen av en dokumentarfilm om utryddelsesleiren for canadisk fjernsyn.
- En gammel dame spurte hvordan jeg kjente meg da jeg kom tilbake til Auschwitz etter så mange år, smiler Rudolf Vrba.
- Hva svarte du?
Smilet blir bredere: - Sannheten. At det var mye bedre enn første gangen.
Selv om han fortsatt foreleser for studenter, er det først nå han har mer tid til studier av de historiske hendelsene som har påvirket hele hans liv. Han begrunner det med at han vil forstå hvordan ting henger sammen - og at han absolutt ikke har tenkt å glemme.
