Tekstnavigering

Fikk fredspris i bursdagsgave!

Jublende glad over fredspristildelingen var bursdagsbarnet Jody Williams da Aftenposten var på besøk grytidlig amerikansk tid fredag morges.

ULF ANDENÆS
i Vermont/Washington

På grunn av tidsforskjellen er det grytidlig om morgenen i Putney i delstaten Vermont i USA da Aftenposten som første avis i verden møter prisvinneren og gratulerer henne. Hun har knapt rukket å stå opp fra sengen der hun nettopp har fått budskapet på telefon fra Norge. Med lettere bustete hode hilser hun de tidlige gjester fra vinduet i det gamle trehuset dypt inne i skogen hvor hun har søkt tilflukt. Hennes samboer åpner døren.

- Vent litt, ber han. - La Jody få litt tid på seg. La henne i det minste få pusset tennene.

Ikke bare er hun forbløffet over at det virkelig ble hun som fikk prisen, sammen med anti-landminekampanjen som hun har vært internasjonal koordinator for. Hennes forbløffelse stiger etterhvert som det går opp for henne at hun er den eneste person som er utpekt til prisvinner, ved siden av kampanjen som organisasjon.

- Jeg kan ikke skjønne det. At mitt navn alene var trukket ut, var desto mer utrolig, sier hun.

Grundigere enn dette er det vanskelig for en nobelprisvinner å stikke seg vekk fra allfarvei. Innerst i skogen i Vermont har vi funnet henne. Det er den fullkomne idyll, ved et bevertjern, der veien ikke går lenger. Selv om hun hadde prøvd å forklare oss adkomsten over telefon, måtte Aftenposten lete lenge langs krokete bygdeveier i et landskap som minner om skogene på det norske Østlandet. Høstfarvene er på sitt mest praktfulle, men en røslig vakthund står utenfor huset og knurrer.

Hun har en leilighet i Washington hvor hun har sitt kontor og er krumtapp i arbeidet mot miner, men ingen har greid å overtale henne til å forlate landlivets fred selv på en dag som denne.

- Jody er en dame som vet hva hun vil, sier en fotograf fra AP, foreløpig eneste kollega på stedet.

Inne i huset løper fredsprisvinneren omkring og prøver å gjøre alt på en gang. Den ene hånden med hårbørste gjennom det våte håret. Den andre hånden holder telefonen, som ringer i ett kjør. Hun er sliten, prøver å konsentrere seg om spørsmålene som hagler.

- Jeg greier ikke ringe mor, for her ringer alle inn uten stopp, sier hun oppgitt.

Omsider får hun ro på seg, setter seg ned og fortsetter hva som i denne årle morgenstund er et eksklusivt intervju med Aftenposten.

- Noe av det første vi vil gjøre etter dette, er å be om et møte med president Bill Clinton, sier hun. - Det største med prisen er den internasjonale anerkjennelsen til saken vi har kjempet for. Vi har fått en strålende sjanse til å legge press på de regjeringene som har nølt med å slutte seg til forbudet mot landminer. Ikke bare regjeringen her i USA, men også andre viktige land.

- Den største verdien av prisen er at den vil gjøre sitt til å brennemerke det grusomme våpenet som landminer er, sier Jody Williams. - Minekonferansen i Oslo hadde uhyre mye å si. Jeg er takknemlig for at Norge sammen med andre land sto imot presset fra vår amerikanske regjering og ikke bøyde seg for kravene fra Washington. Norge er ett av de land som virkelig har ført an i denne saken.

- Det var et merkelig sammenfall av ting som virket sammen, på samme tid: Meldingen om prinsesse Dianas død kom jo akkurat da minekonferansen satte i gang i Oslo. Det var vel ikke å regne med at Dianas død skulle få regjeringer til å skifte holdning. Men hva som er sikkert, er at det bidro til at hele verdens oppmerksomhet ble rettet mot kampen mot landminer. Ikke minst bidro det til å skape en bred opinion.

- Samtidig ble oppmerksomheten rettet mot president Clintons rolle i dette. Mot forsøkene på å overbevise ham, og hvordan han til slutt dessverre falt ned på et standpunkt som vi ikke kan hun til med begeistring.

- Jeg er ulykkelig over holdningen fra mitt eget lands regjering. Men jeg er heller ikke i tvil om hva som lå bak da USA inntok sitt standpunkt: Det var Pentagon som fikk sin vilje. Etter mitt syn har president Clinton abdisert fra sin myndighet som øverstkommanderende for de væpnede styrker. Presidenten skulle selv handlet og brukt den makt han har som øverstkommanderende. I stedet har han latt seg diktere av folkene i Pentagon.

- De militære er fast bestemt på å tvinge gjennom sin politikk. - De vil gå til arbeidet for å oppnå totalforbud mot landminer. Vi har sannelig nok av ting å bruke penger på. Selve den internasjonale avtalen er sterk i innholdet. Men inntil den er omsatt i praktiske resultater, er den jo ikke annet enn vakre ord på et papir. Vi må satse alt vi kan for å få satt den ut i livet innen år 2000.

- Hva betydde prinsesse Diana for saken?

- Hun bidro til å gi oss den høyeste profil i mediene som vi kunne håpet på. Hva Diana også bidro sterkt til, var å rette oppmerksomheten direkte mot de forsvarsløse ofrene og deres lidelser, fordi hun reiste og besøkte ofrene og fikk dem frem i lyset. Det skal være sikkert at Diana virket til å vekke verdens bevissthet, sier Jody Williams.

• Nobels fredspris 1997 - her finnes bakgrunnsstoff, reaksjoner på tildelingen og artikler om tidligere pristildelinger.