Når det regner på Vestbredden, stopper det vanligvis ikke før alle himmelens skyer er totalt tomme for dråper - og det kan ta både uker og måneder. Mens norske observatører i området da heller foretrekker å ta bilen til Tel Avivs solrike sandstrand, forblir palestinerne i sine landsbyer og hilser hverandre med å takke Gud for det fantastiske regnet. - Måtte det bare regne enda mer enn i fjor, sier de. Etter mange tørre sommermåneder kommer vinterregnet som en nåde til Vestbredden. Det er ikke bare bøndene som er takknemlige for disse store, tunge vanndråpene. Alle som vet hva en frisk dusj kan gjøre med en svett kropp, lovpriser hver dråpe som faller ned fra den åpne himmelen. Det årlige regnvannet er nemlig en sikker påfylling til tørre grunnvannskilder. Uten dét blir det hverken vann til å drikke eller dusje.
Det er Vestbreddens myke fjellformasjoner som hindrer de regntunge skyene fra å fortsette videre inn til nabolandet Jordan, dersom vinden kommer fra vest. De samme fjellene setter som regel en stopper for at regnet faller ned over det israelske Middelhavsplatået, dersom vinden kommer fra øst. I et område hvor vannmangelen blir stadig mer kritisk, er Vestbredden dermed gull verd.
Full vannkontroll
Jordbruk har vært en viktig del av økonomien, både for israelerne og palestinerne, og tilgangen på vann har derfor vært vesentlig. Helt fra opprettelsen av staten Israel i 1948 har det vært klart at den som kontrollerer vannet, også kontrollerer økonomien. - Allerede i forbindelse med oppdelingen av Midtøsten etter første verdenskrig, fokuserte den sionistiske bevegelsen på å sikre grunnvannskilder for en fremtidig jødisk stat i Palestina, sier Midtøsten-ekspert Nils Butenschøn.
Da Israel okkuperte Vestbredden og Gaza i 1967, ble det mulig for israelske myndigheter å kontrollere viktige vannreservoarer. Ved militær lov proklamerte de alle vannressursene i Gaza og på Vestbredden for statlig eiendom, slik at grunnvannet i de okkuperte områdene kunne integreres i det nasjonale israelske distribusjonsnettet for vann. Internasjonale eksperter har regnet ut at Israel i dag bruker 40 prosent av vannressursene på Vestbredden.
Mens den palestinske bonden må be til sin Gud om vått vær når sommertørken kommer, setter den israelske bonden på vannsprederen. Undersøkelser viser at israelerne i gjennomsnitt bruker tre ganger mer vann enn palestinerne.
Vannet fra Vestbredden har økt enda mer i verdi etter at vannstanden i Genesaretsjøen, som også er en sentral vannkilde for israelerne, har sunket merkbart de siste årene. I tillegg kommer en økende saltvannsforurensning av grunnvannskildene både langs den israelske og den palestinske Middelhavskysten.
Vannressursene befinner seg for det meste i det som i dag kalles C-områder. Det er de områdene som fortsatt er under full israelsk okkupasjon. C-områdene utgjør i dag 73 prosent av Vestbredden og 17 prosent av Gaza.
Viktig for sikkerheten
Da ministeren for infrastruktur under statsminister Benjamin Netanyahu, Ariel Sharon, la frem sitt forslag til fremtidig grensetrekning på Vestbredden, hadde han lagt inn strategiske sikkerhetssoner både på øst- og vestsiden av Vestbredden.
Både Israel og palestinerne vil ha Jerusalem som hovedstad.
|
Som general og tidligere forsvarsminister vet Sharon å definere sine sikkerhetsbehov. Israelske myndigheter ser ofte på staten Israel nærmest som en øy i et hav av arabiske trusler, og har alltid vært sterkt opptatt av militær sikkerhet. Muligens var det likevel ikke tilfeldig at grunnvannskildene også befant seg nettopp innenfor de skisserte sikkerhetssonene. - I et område hvor vanntilførselen blir stadig mer prekær, er det klart at vann også er én side av et lands sikkerhet, sier Jon Martin Trolldalen, leder for Senter for miljøstudier og ressursforvaltning (CESAR).
- Kontrollen over et land går hånd i hånd med planleggingen av den fysiske virkeligheten, sier Øystein Grønning. Som sivilarkitekt og planlegger har han arbeidet i over tre år med oppbyggingen av det palestinske departementet for planlegging og internasjonale relasjoner, i tillegg til organiseringen av den palestinske infrastrukturen.
- Det som kjennetegner en stat, er så selvfølgelig at vi ofte ikke tenker over det, sier han. Ved siden av politiske institusjoner må et samfunn også ha sikker forsyning av både vann og elektrisk kraft - dessuten et transportsystem som fungerer.
Dette har israelske planleggere vært bevisste på helt fra utenriksminister Yigal Allon utformet en fysisk plan for de okkuperte områdene, etter Seksdagerskrigen i 1967. I Allon-planen ble det blant annet lagt opp til å sikre geografisk kontroll over Vestbreddens grunnvannskilder, den fruktbare Jordandalen, samt Øst-Jerusalem. De israelske nybyggerne kom til å spille en viktig rolle i gjennomføringen av denne planen.
Den palestinske kvinnen raser mot en israelsk soldat etter at israelerne i mai ødela tre vannreservoarer i betong utenfor Hebron.
|
Nybyggerne har kontroll
I dag bor det tilsammen 320 000 nybyggere i de israelske bosetningene - hvorav nesten halvparten bor rundt det annekterte Jerusalem. Kun 6000 holder til i Gaza. - Til gjengjeld kontrollerer de israelske nybyggerne i Gaza 6200 mål jord som skjuler de største grunnvannsreservene i Gaza, forteller Morten Lie, planlegger ved Asplan Viak.
En israelsk bosetning blir som regel startet i det små. Et unnselig telt på en liten høyde, som senere blir en fem-seks brakker, før det bygges hus og en liten by kan bekreftes. Det er ofte ideologisk motiverte nybyggere som flytter dit - religiøse israelere som befinner seg til høyre på den politiske skalaen, og som kjemper for "Eretz Yisrael" - Israelsfolkets land, slik det beskrives i Det gamle testamente.
- Men de fleste israelere som bosetter seg i koloniene, gjør det av økonomiske årsaker, og betrakter seg knapt nok som nybyggere, sier Michael Warschawski, leder for Alternativt informasjonssenter i Jerusalem. Ettersom den israelske staten subsidierer store deler av både bygging og drift av bosetningene, blir det langt billigere å bo der enn i Israel.
Strategiske veier
Palestinerne betrakter dem likevel som nybyggere, og kan vanskelig lukke øynene for konsekvensene bosetningene får i deres hverdag. Fra de israelske bosetningene bygges omkjøringsveier for nybyggerne, som går rundt de palestinske landsbyene.
- Disse veiene har også en militær-strategisk betydning, forteller Grønning, fordi de gir israelske myndigheter mulighet til å avskjære hele Vestbredden på svært kort varsel.
Kart utarbeidet av IPCRI, Det israelsk-palestinske senteret for studier og informasjon, viser hvordan bosetningene blokkerer transportårer mellom de palestinske områdene, og hindrer palestinsk utbygging - særlig i Jerusalem.
- Det ser nå ut som om israelske myndigheter fortsetter å etablere fakta på bakken, selv om sluttforhandlingene ennå ikke er i gang, sier Gershon Baskin leder for IPCRI. - Dette gjør de blant annet ved å bygge en østre ringvei rundt Jerusalem og utbygge eksisterende bosetninger, sier han.
Baskin mener dessuten det er svært sannsynlig at israelske myndigheter allerede er i gang med å bygge en slags korridor i Jordandalen, ut fra vei nummer 90. Her bor det ikke mer enn rundt 400 israelske nybyggere, men de kontrollerer relativt store arealer, og vil kunne gi israelske myndigheter en god grunn til snart å bygge ut veien betraktelig. Dermed vil Vestbredden være omringet av israelsk land.
